What if?... my love...

En vakker og solfylt morgen dere.. i dag er en dag fylt med mange følelser.. jeg har mye å være takknemlig for..noe er fint og godt..noe er trist og vondt og noe -et sårt savn...

Jeg hadde min siste dag i vikariatet, på torsdag, som jeg har skrevet litt om tidligere.. og ble overrasket med et kjempehyggelig kafe besøk med flotte kollegaer <3 Vi satt en time etter jobb, i solen på kafeen vår, her i bygda.. men jeg er ganske sikker på at jeg snart vil se de igjen- det ordner seg alltid, ikke sant?
Jeg har iallefall..uansett utfall, skaffet meg en verdifull erfaring, om at dette gikk jo kjempefint!

 

 Legger ved noen fine bilder fra Åmål... vakre Åmål...

 

 

Så er det dagen i dag da dere... i dag, er dagen for to år siden, min kjære mamma gikk bort...

sånne merkedager er alltid ekstra vonde og følelsesladet... jeg savner henne fryktelig.. og så slår det meg... to år ja.. hva har livet bragt med seg i disse to årene?!...

Det er ikke til å komme fra, at det er ekstra vondt og ensomt å gå dette livet alene... alle minnene som dukker opp, alle fine opplevelser jeg gjerne skulle fortalt mamma om... alt som har skjedd.. for det har jo skjedd mye også... selv om to år virker så lenge siden, men samtidig så kort... det aller viktigste er kanskje min egen reise.. om jeg kan kalle det det`... nå som jeg står her da, ganske godt utenfor komfortsonen min, som jeg har skrevet litt om tidligere... så handler det om å holde hodet kaldt,og stå i dette kaoset.. beherske at det ikke bare finnes en løsning på veien fremover... men at valgene er mange og utfallene er ganske så forskjellige!

Nydelig frokost... hjemmebakt bagels.. og ferske egg fra hønene...

 Jeg er takknemlig for at jeg har mange fine venner rundt meg <3 som alle står der og heier på meg!
Som hjelper meg opp når jeg ligger nede.. som gir trøst når jeg har det vondt.. som kan gi råd når jeg er rådvill.. for det er fort gjort å tråkke feil... det aller såreste er å se at noen man er så innmari glad i, fortsetter å ødelegge seg selv.. tar de samme valgene som alltid.. fortsetter den samme evige reisen, som er kjent...og som ikke fører noe steds hen.. bare enda mer elende.. fordi en ikke har troen på at man fortjener så mye mer... men hvor lenge da.. skal en sitte på sidelinjen og se på dette... mens livet raser forbi... mange ganger dere, har jeg tenkt, hva hvis jeg turte være ærlig den gangen for så alt for mange år siden... hvordan hadde livet vært i dag da?? "VI skulle bare blitt sammen den gangen VI, så hadde vi vært ferdig med det!"  JA det skulle vi...er ikke det minste i tvil i mitt hjerte...- men det koster... det koster å ta tak i de vannskelige følelsene... selvfølelsen... og det hjelper så lite, når bare den ene har gått denne veien.. og den andre fortsetter med disse feilskjærene...



my love....

Ikke kast bort livet, begynn å leve det i dag! Våg å ha troen, stå i håpet.. vært tro mot hjertet ditt..for bare du, og du alene vet hva som er rett for deg <3

Ha en fin søndag alle sammen- sett av tid til ettertanke.. lytt til hjertet <3

klem fra Wenche